Inntrykk fra reisen

Det er snart gått en uke siden jeg kom tilbake. Jeg sitter igjen med mange inntrykk etter turen, og en følelse av håpløshet. Håpløsheten er hovedsakelig knyttet til den politiske prosessen - hvordan skal det bli fred når segresjonsmuren og de ulovlige bosetningene tar opp så mye av plassen til en fremtidig palestinsk stat? Eller når det er en enorm gjensidig skepsis og frykt over grensene, som blir arvet av den ene generasjonen etter den andre?

Men om den politiske prosessen gjør meg håpløs, er det menneskene som gir meg tilbake håpet. Menneskene som må gjennom checkpoints grytidlig hver dag, som har blitt frarøvet landområder og åkre, og som daglig blir diskriminert av okkupasjonsmakten. Man skulle tro at de alle gikk rundt med brukket rygg, tynget av depresjoner. Heldigvis var ikke dette tilfellet, i det minste ikke blant de palestinere jeg møtte. De gikk med hevet rygg, smilende, og levde livet som vanlig - så langt det lot seg gjøre. I media er det følgende bildet av palestinerne skapt; De er ekstremistiske muslimer, som er villige til å dø for å ta med seg andre i døden. Dette bildet ble under vårt opphold gjort til skamme. Nå skal det sies at vi for det meste omgikk velstående, kristne palestinere - situasjonen er nok noe annerledes på i de forskjellige flyktningeleirene, eller i de fattigste byene. Men hvor enn vi dro på Vestbredden, følte vi oss velkomne - hovedsakelig blant palestinerne. De jødiske bosetningene i Hebron måtte vi holde oss langt unna - bosetterne her var kjent for å kaste stener på uønskede "inntrengere" - ironisk nok.

Journey for Justice var et veldig hektisk program - vi skulle mange steder og møte mange skjebner. Vi fikk et nytt innblikk i situasjonen, milevis unna redaksjonelle hensyn. Alt i alt var oppholdet en tankevekker og en stor opplevelse. Der det er liv er det håp - og håpet er at det i en overskuelig fremtid blir slutt på okkupasjonen, og fred i regionen. Inshallah - om Gud vil.

- SAK

Mye jeg ikke forstår

Det er rart å være hjemme igjen. Alt vi har opplevd kjennes så fjernt allerede. Det er kanskje ikke så rart. Vi lever i to forskjellige virkeligheter. Jeg sitter i Norge, et land der det råder fred. Jeg slipper å bli stoppet av soldater med maskingevær på vei til Bergen, som vil sjekke id-kortet mitt, og om jeg har tillatelse til å dra inn til by'n. For innbyggerne i Betlehem er det annerledes. De må gjennom en checkpoint for å komme til Jerusalem. En tur som før tok 10 minutter, kan nå ta flere timer. Og man må ha tillatelse til å komme gjennom. 

Det er mye jeg ikke forstår, men én ting som virkelig gjør meg opprørt, er hvordan resten av verden kan godta det som skjer. 

Hvordan kan vi sitte stille og la Israel bygge en mur, som separerer familier, avskjærer bønder fra sitt land og gjør det umulig for mange å reise innad i eget land? Hvordan kan vi godta at Israel bryter internasjonal lov, ved å bygge bosetninger på okkupert land? Hvordan kan vi godta all trakasseringen den israelske hæren utøver hver dag mot palestinerne de møter i checkpointene? 

Og hvordan kan Israel legitimere dette med å påstå at alt er "for security reasons?" 

Hva er det som skal til for at det kan bli fred i Israel og Palestina?

Og så var vi tilbake igjen

Helt plutselig befinner man seg på norsk jord igjen, forvirret over at 10 dager kan gå så fort, og at det bare er en flyreise som skiller oss fra en helt annen virkelighet.

Jeg føler meg rett og slett ganske tom. Sliten. Det har vært et hardkjør, vi har fylt dagene til det ytterst maksimale, det har vært mye inntrykk, lite søvn og kanskje en overdose sosialisering for de fleste av oss. Det var godt å komme hjem, legge seg dødsliten i sengen og ikke måtte våkne opp til noe viktig neste dag. Og dagen etter. Samtidig som man lengter tilbake, vil oppleve nye ting, møte nye, spennende mennesker.

Jeg tror det lett kommer til å ta et par uker før jeg får fordøyd alt som har skjedd. Jeg har vært på de samme stedene tidligere, møtt de samme menneskene, hørt tilsvarende historier og vært oppi lignende episoder. Likevel er det forskjellig hver gang. Heldigvis. Historiene slutter ikke å påvirke deg, det du ser slutter ikke å sjokkere deg og menneskene slutter ikke å finne en plass i hjertet ditt.

Vi har fått et innblikk i konflikten, på godt og vondt. Vi har fått en større forståelse for hva som skjer i områdene, hvorfor det er vanskelig å finne en fredsløsning og vi har sett hverdagslivet. Med egne øyne. Vi har ikke lest det i en bok, i avisen eller sett det på TV, fått analysert situasjonen av andre. Vi har vært der selv. Det utgjør virkelig et hav av forskjell.

Også kommer man tilbake til sin virkelighet igjen og føler seg hjelpesløs, lurer på hvorfor det er slik at man ikke kan redde verden på en gang, hvorfor forandringer ikke kan skje over natten.

Man begynner derfor i en ende, som å skrive litt på bloggen her, begynner med dråpene i havet, og håper, intenst, på at en forandring vil finne sted snart.