Inntrykk fra reisen

Det er snart gått en uke siden jeg kom tilbake. Jeg sitter igjen med mange inntrykk etter turen, og en følelse av håpløshet. Håpløsheten er hovedsakelig knyttet til den politiske prosessen - hvordan skal det bli fred når segresjonsmuren og de ulovlige bosetningene tar opp så mye av plassen til en fremtidig palestinsk stat? Eller når det er en enorm gjensidig skepsis og frykt over grensene, som blir arvet av den ene generasjonen etter den andre?

Men om den politiske prosessen gjør meg håpløs, er det menneskene som gir meg tilbake håpet. Menneskene som må gjennom checkpoints grytidlig hver dag, som har blitt frarøvet landområder og åkre, og som daglig blir diskriminert av okkupasjonsmakten. Man skulle tro at de alle gikk rundt med brukket rygg, tynget av depresjoner. Heldigvis var ikke dette tilfellet, i det minste ikke blant de palestinere jeg møtte. De gikk med hevet rygg, smilende, og levde livet som vanlig - så langt det lot seg gjøre. I media er det følgende bildet av palestinerne skapt; De er ekstremistiske muslimer, som er villige til å dø for å ta med seg andre i døden. Dette bildet ble under vårt opphold gjort til skamme. Nå skal det sies at vi for det meste omgikk velstående, kristne palestinere - situasjonen er nok noe annerledes på i de forskjellige flyktningeleirene, eller i de fattigste byene. Men hvor enn vi dro på Vestbredden, følte vi oss velkomne - hovedsakelig blant palestinerne. De jødiske bosetningene i Hebron måtte vi holde oss langt unna - bosetterne her var kjent for å kaste stener på uønskede "inntrengere" - ironisk nok.

Journey for Justice var et veldig hektisk program - vi skulle mange steder og møte mange skjebner. Vi fikk et nytt innblikk i situasjonen, milevis unna redaksjonelle hensyn. Alt i alt var oppholdet en tankevekker og en stor opplevelse. Der det er liv er det håp - og håpet er at det i en overskuelig fremtid blir slutt på okkupasjonen, og fred i regionen. Inshallah - om Gud vil.

- SAK