Og så var vi tilbake igjen

Helt plutselig befinner man seg på norsk jord igjen, forvirret over at 10 dager kan gå så fort, og at det bare er en flyreise som skiller oss fra en helt annen virkelighet.

Jeg føler meg rett og slett ganske tom. Sliten. Det har vært et hardkjør, vi har fylt dagene til det ytterst maksimale, det har vært mye inntrykk, lite søvn og kanskje en overdose sosialisering for de fleste av oss. Det var godt å komme hjem, legge seg dødsliten i sengen og ikke måtte våkne opp til noe viktig neste dag. Og dagen etter. Samtidig som man lengter tilbake, vil oppleve nye ting, møte nye, spennende mennesker.

Jeg tror det lett kommer til å ta et par uker før jeg får fordøyd alt som har skjedd. Jeg har vært på de samme stedene tidligere, møtt de samme menneskene, hørt tilsvarende historier og vært oppi lignende episoder. Likevel er det forskjellig hver gang. Heldigvis. Historiene slutter ikke å påvirke deg, det du ser slutter ikke å sjokkere deg og menneskene slutter ikke å finne en plass i hjertet ditt.

Vi har fått et innblikk i konflikten, på godt og vondt. Vi har fått en større forståelse for hva som skjer i områdene, hvorfor det er vanskelig å finne en fredsløsning og vi har sett hverdagslivet. Med egne øyne. Vi har ikke lest det i en bok, i avisen eller sett det på TV, fått analysert situasjonen av andre. Vi har vært der selv. Det utgjør virkelig et hav av forskjell.

Også kommer man tilbake til sin virkelighet igjen og føler seg hjelpesløs, lurer på hvorfor det er slik at man ikke kan redde verden på en gang, hvorfor forandringer ikke kan skje over natten.

Man begynner derfor i en ende, som å skrive litt på bloggen her, begynner med dråpene i havet, og håper, intenst, på at en forandring vil finne sted snart.