Inntrykk fra reisen

Det er snart gått en uke siden jeg kom tilbake. Jeg sitter igjen med mange inntrykk etter turen, og en følelse av håpløshet. Håpløsheten er hovedsakelig knyttet til den politiske prosessen - hvordan skal det bli fred når segresjonsmuren og de ulovlige bosetningene tar opp så mye av plassen til en fremtidig palestinsk stat? Eller når det er en enorm gjensidig skepsis og frykt over grensene, som blir arvet av den ene generasjonen etter den andre?

Men om den politiske prosessen gjør meg håpløs, er det menneskene som gir meg tilbake håpet. Menneskene som må gjennom checkpoints grytidlig hver dag, som har blitt frarøvet landområder og åkre, og som daglig blir diskriminert av okkupasjonsmakten. Man skulle tro at de alle gikk rundt med brukket rygg, tynget av depresjoner. Heldigvis var ikke dette tilfellet, i det minste ikke blant de palestinere jeg møtte. De gikk med hevet rygg, smilende, og levde livet som vanlig - så langt det lot seg gjøre. I media er det følgende bildet av palestinerne skapt; De er ekstremistiske muslimer, som er villige til å dø for å ta med seg andre i døden. Dette bildet ble under vårt opphold gjort til skamme. Nå skal det sies at vi for det meste omgikk velstående, kristne palestinere - situasjonen er nok noe annerledes på i de forskjellige flyktningeleirene, eller i de fattigste byene. Men hvor enn vi dro på Vestbredden, følte vi oss velkomne - hovedsakelig blant palestinerne. De jødiske bosetningene i Hebron måtte vi holde oss langt unna - bosetterne her var kjent for å kaste stener på uønskede "inntrengere" - ironisk nok.

Journey for Justice var et veldig hektisk program - vi skulle mange steder og møte mange skjebner. Vi fikk et nytt innblikk i situasjonen, milevis unna redaksjonelle hensyn. Alt i alt var oppholdet en tankevekker og en stor opplevelse. Der det er liv er det håp - og håpet er at det i en overskuelig fremtid blir slutt på okkupasjonen, og fred i regionen. Inshallah - om Gud vil.

- SAK

Mye jeg ikke forstår

Det er rart å være hjemme igjen. Alt vi har opplevd kjennes så fjernt allerede. Det er kanskje ikke så rart. Vi lever i to forskjellige virkeligheter. Jeg sitter i Norge, et land der det råder fred. Jeg slipper å bli stoppet av soldater med maskingevær på vei til Bergen, som vil sjekke id-kortet mitt, og om jeg har tillatelse til å dra inn til by'n. For innbyggerne i Betlehem er det annerledes. De må gjennom en checkpoint for å komme til Jerusalem. En tur som før tok 10 minutter, kan nå ta flere timer. Og man må ha tillatelse til å komme gjennom. 

Det er mye jeg ikke forstår, men én ting som virkelig gjør meg opprørt, er hvordan resten av verden kan godta det som skjer. 

Hvordan kan vi sitte stille og la Israel bygge en mur, som separerer familier, avskjærer bønder fra sitt land og gjør det umulig for mange å reise innad i eget land? Hvordan kan vi godta at Israel bryter internasjonal lov, ved å bygge bosetninger på okkupert land? Hvordan kan vi godta all trakasseringen den israelske hæren utøver hver dag mot palestinerne de møter i checkpointene? 

Og hvordan kan Israel legitimere dette med å påstå at alt er "for security reasons?" 

Hva er det som skal til for at det kan bli fred i Israel og Palestina?

Og så var vi tilbake igjen

Helt plutselig befinner man seg på norsk jord igjen, forvirret over at 10 dager kan gå så fort, og at det bare er en flyreise som skiller oss fra en helt annen virkelighet.

Jeg føler meg rett og slett ganske tom. Sliten. Det har vært et hardkjør, vi har fylt dagene til det ytterst maksimale, det har vært mye inntrykk, lite søvn og kanskje en overdose sosialisering for de fleste av oss. Det var godt å komme hjem, legge seg dødsliten i sengen og ikke måtte våkne opp til noe viktig neste dag. Og dagen etter. Samtidig som man lengter tilbake, vil oppleve nye ting, møte nye, spennende mennesker.

Jeg tror det lett kommer til å ta et par uker før jeg får fordøyd alt som har skjedd. Jeg har vært på de samme stedene tidligere, møtt de samme menneskene, hørt tilsvarende historier og vært oppi lignende episoder. Likevel er det forskjellig hver gang. Heldigvis. Historiene slutter ikke å påvirke deg, det du ser slutter ikke å sjokkere deg og menneskene slutter ikke å finne en plass i hjertet ditt.

Vi har fått et innblikk i konflikten, på godt og vondt. Vi har fått en større forståelse for hva som skjer i områdene, hvorfor det er vanskelig å finne en fredsløsning og vi har sett hverdagslivet. Med egne øyne. Vi har ikke lest det i en bok, i avisen eller sett det på TV, fått analysert situasjonen av andre. Vi har vært der selv. Det utgjør virkelig et hav av forskjell.

Også kommer man tilbake til sin virkelighet igjen og føler seg hjelpesløs, lurer på hvorfor det er slik at man ikke kan redde verden på en gang, hvorfor forandringer ikke kan skje over natten.

Man begynner derfor i en ende, som å skrive litt på bloggen her, begynner med dråpene i havet, og håper, intenst, på at en forandring vil finne sted snart.

Alternativ tur til Jerusalem

Før Journey for Justice begynte for fullt, hadde vi i den norske gruppen nesten to dager til rådighet i Jerusalem. De som har fulgt med her vet at vi i stor grad var turister. Dagens tur til Jerusalem var en god blanding av turisme og alvor. Guiden vår, Yakub, tok oss med til tempelhøyden, der vi fikk komme inn i Al-Aqsa-moskéen og Klippemoskéen. Jentene måtte ta på seg slør og lignende for å skjule håret, mens guttene slapp billig unna. Inne i moskéen møtte vi en annen guide, som fortalte oss om en del om islam og om historiske hendelser i Jerusalem. Etter å ha tatt nok bilder både inni og utenfor moskéene, tok Yakub over som guide igjen. Vi ble tatt med rundt omkring gamlebyen i Jerusalem, og fikk se steder der palestinerne hadde opplevd overtramp fra okkupasjonsmakten.

Etter den alternative guideturen dro vi til Gravkirken, før vi fikk noen minutter til å gå rundt i gatene. Dagen endte med en guidet busstur i Øst-Jerusalem, i området rundt Oljeberget, med Israeli Comittee Against House Demolitions. Sarah fra komitéen var med oss i bussen, og vi stoppet blant annet ved et hus som nylig hadde blitt revet. Dette gjorde sterkt inntrykk på mange av deltagerne. Den israelske bussjaføren nektet forøvrig å dra de stedene vi faktisk ville, sannsynligvis pga. det noe radikale budskapet Sarah ytret. Etter en tur rundt en bosetning, endte dagen, og vi kjørte med bussen tilbake til Beit Sahour – og med riktig registeringsskilt på bussen (gult) kom vi gjennom checkpointet uten å bli stoppet.

I've got the golden ticket

Et norsk pass er det beste en kan ha med seg på reise rundt i verden. Det kan redde det ut av mange situasjoner. Hvis noe skummelt skulle skje, vil den norske ambassaden rykke ut og komme til unnsetning. Jeg er takknemlig for at Norge ikke har noen fiender, og føler meg trygg med det i lomma.

På vår reise nordover i dag, har vi måttet gjennom flere sperringer og check pointer. Jeg er som nordmann vant til å spasere der jeg vil uten at noen hindrer meg. I dag har vi fått oppleve hvordan det er å være nordmann i Palestina og vi har fått se hvordan det er å være Palestiner i et okkupert område.

Jeg satte meg på bussen tidlig om morgenen og sovnet. Etter en lite stund våkna jeg av at noen prikket meg på skuldra. Bøyd over meg stod en ung Israelsk gutt i soldatuniform og med maskingeværet over skuldra. Snakk om hyggelig måte å våkne opp på. Jeg måtte vise passet mitt, han gikk videre, og jeg sovna igjen.

Utenfor byen Nablus står det en fast check point som man ikke kommer utenom hvis man skal inn i byen. Her står mennene som skal på jobb i kø tilsammen 3-4 timer hver dag. De står i kø bak gitter i varmen. Vi er en gruppe på over 30 ungdom fra hele verden. Da vi skulle gjennom skjekken, fikk reiselederen vår ordna det slik at de åpna en egen kø gor oss. Han måtte krangle med soldatene for at palestinerne i gruppa vår skulle få gå i samme kø, men de fikk lov til slutt. Jeg synes det var veldig ekkelt å spasere rett forbi den lange køen som palestinerne stod i og rett ut på andre sida. Jeg var ikke forberedt på min egen reaksjon, og jeg følte meg råtten tvers igjennom.

Den siste ekle opplevelsen var på vei hjem til Beit Sahour. Ny check point. En av de palestinske guttene blei tatt med ut og bort fra bussen. Vi skjønte ikke hva som skjedde, men fikk forklart at han har et blått identifikasjonskort, som sier han ikke har lov til å reise inn i Vestbredden (dette id-kortet er for de palestinerne som bor i Jerusalem, på den ande siden av muren. Han blei borte lenge og vi fikk beskjed om at vi måtte reise fra han, og han måtte bli der til han ble hentet av foreldrene. Jeg var både forvirra og fortvila. Men tilslutt kom han på bussen. Da hadde han fått beskjed om at hvis han satte seg i en taxi og kjørte forbi, skulle soldatene ikke legge merke til han. Om dette var en israelsk soldat med samvittighet eller om han prøvde å virke snill fordi det var så mange internasjonale tilstede veit jeg ikke.

Agnete

Foto: Magnhild

Hebron

"You can not go here!"

Gruppa vår, som ble ledet av John fra CPT (Christian Peacemaker Team), ble stoppet av en politimann utenfor Ibrahimmoskeen i Hebron.

John lot seg ikke stoppe. Han ledet oss videre mot vegen vi hadde tenkt oss inn på, men den israelske politimannen gav seg heller ikke.

"The road is closed".

"Hvorfor kan vi ikke gå her?" spør John. Politimannen svarer at vegen er stengt, og når John prøver å få vite hvorfor, får han til svar at det har hendt noe, men det er hemmelig. Om han vil vite hva det er, kan politimannen gjerne eskortere ham til politistasjonen. Dette takker John fint nei til, og vi må snu.

Før vi forlater politimannen, ser John han inn i øynene og sier til oss: "Nå ser dere hvor dumme israelserne kan være". Han gir tegn til at vi skal gå gjennom checkpointen igjen, og ønsker politimannen "Shabat shalom."

John, er en sprek 80 åring fra England. Så én politimann er ikke nok til å stoppe ham. Han fører oss tilbake gjennom gatene med netting over, oppover i høyden og inn i gater bare de som virkelig kjenner Hebron, kan vite om. Til slutt er vi inne i den gaten som angivelig var stengt. Vi kom fra andre siden. Ingenting har skjedd her. Gaten er ikke stengt. Israelsk politi og militær ville bare gjøre det vanskelig for oss.

Vi er internasjonale. Tenk hvilken virkelighet Palestinerne lever i.

-I hebron bor det ca 200 000 palestinere. ca 400 jødiske bosettere, og bosetterne har 2000 soldater til å passe på seg. De sistnevnte gjør dessverre lite eller ingenting når bosettere gjør livet vanskelig for palestinere.-

Møte med en bosetter

I dag skulle gruppen møte en bosetter fra Ifrat, en bosetning med 8-9000 mennesker ikke så langt fra Betlehem. Ardie Geldman, bosetteren, er en amerikansk ortodoks jøde som flyttet fra Chicago på åttitallet.

Etter å ha fortalt litt om seg selv, sin familie og om Ifrat, fikk deltagerne lov til å stille spørsmål. Det viste seg forholdsvis raskt at han var en dyktig retoriker, som unngikk vanskelige spørsmål på både elegante og mindre elegante måter. Han argumenterte for muren og gjerdene rundt omkring på Vestbredden, men kun så lenge de var satt opp av sikkerhetsgrunner. De fleste spørsmålene tok han med fatning, men når vi kom inn på emnet terrorisme og alternative måter å unngå dette på, økte temperaturen betraktelig. Han svarte ikke skikkelig på spørsmål som involverte lignende konflikter i Nord-Irland og Sør-Afrika, og var ikke overraskende imot en enstatsløsning i regionen.

Møtet med ham var en spennende opplevelse, og ga et godt innblikk i tenkemåten til bosetterne. Selv om de ideologiske bosetterne neppe representerer den jevne israeler, gir de nok et inntrykk av stemningen mange israelere føler.

- SAK

første møte med palestina

i går tuslet vi gjennom check pointen og i i de palestinske okuperte teritoriene. det var en spesiell følelse å dra inn i de områdene man har lært så mye om. det første som slo meg ar hvor brunnt alt var, srael bruker de me vann på å holde gresset grønt, mens her har de ikke ressursene til det.

i dag har vi vært på omvisning i betlehem, vi gikk langs muren og besøkte det som før var hovedveien mellom hebron, betlehem og jersalem, men nå førte veien til e brå slutt siden muren går tvers over. i stedet for å kunne kjøre fritt må nå palestinerene igjennom en check point som kan ta timesvis. sporene fra før muren er så tydelige i samfunnet fortsatt og folkene her lever med de hver dag.

senere besøkte vi Aida flyktnigeleire, her har folk bod i 60 år nå. den er rundt 1 kvadratkilometer stor og huser 10 til 11 000 personer. vi beøkte et ungdomssenter og en av lederene der fortalte om situasjonen. han snakket blant annet om ungdom på vår egen alder som var i fengsel, og noen som allerede har rukket å sone ferdig straffen sin for å ha protestert mot byggingen av muren. og om barn som hev malingsbalonger mot vinduene på vakttårnene i muren så soldatene ikke kunne overvåke dem mer.

det er mange intrykk, men også mye koselig, vi avsluttet dagen med å vandre rundt i byen og besøkte fødselskirken og sosialisering med de andre her.

Jerusalem

Inntrykkene fra Jerusalem er mange. Noe annet ville vært merkelig i denne byen som betyr så mye for så mange.

For det første er det gammelbyen. Bare dette lille landstykket sier mye om hvor separert Israel og de Palestinske områdene faktisk er. Vi kom inn gjennom Damaskusporten, og førsteinntrykket er dermed av det muslimske kvarteret. Dette er den mest levende delen av byen. Her finner man mat og krydder, klær og husholdningsartikler. Innimellom finnes en og annen suvernirbutikk, men dette er et sted for befolkningen mer enn til turistenes ære.

Mellom det kristne og det armenske kvarteret oppdaget ihvertfall ikke jeg noen forskjell. Denne delen er for turistene, det er suvernirer så langt øyet kan se. Ikke er det store forskjeller på hva som selges i de forskjellige bodene heller, men det kan lønne seg å sjekke prisen på flere steder. Vi opplevde at den samme veska ble priset til 150 og 400 shekel, med bare et par boder imellom. Men det lønner seg å prute, vi endte med å kjøpe begge to, til 150 shekel stykket.

Det er liten tvil om når man krysser grensa til det jødiske kvarteret. Om ikke flaggene som henger over alt er et hint, så er alle de ortodokse jødene som rusler i gatene et definitivt hint. Her kan man se deler av de gamle murene utgravd i gatebildet, og det er galerier overalt. Personlig syntes jeg dette var den minst interesante delen å rusle i, det er også der det er færrest folk.

Gravkirka er en opplevelse. Kirkas arkitektur er svært representativ for de konfliktene den forårsaket. Akkurat som ingen av kirkesamfunnene klarer å bli enige om hvem som skal ha ansvaret for hva (det er en muslimsk familie som er ansvarlig for å låse opp og igjen), så er nesten alle kirkearkitektoniske stiler fra 300-tallet og til idag representert.

Historien om Jesus som vasker disiplenes føtter har definitivt fått en ny dimensjon etter å ha vandret oppover Oljeberget. Nederst ligger Getsemane. Oliventrærne her er blant verdens eldste, faktisk så gamle at de har vært vitne til at Jesus og disiplene vandret imellom dem. Turen opp til toppen var anstrengende, for vi er ikke akkurat vant til varmen. Men Fadervårkirken og utsiktspunktet på toppen gjorde det vel verdt turen. Turen tilbake til gammelbyen i lokalbuss var også en opplevelse, særlig ryggelyden som hadde hengt seg opp.

Ikke dra på Holocaustmuseet uten guide. Det er fyllt med sitater, men dersom det finnes noen forklarende tekster var de så godt gjemt at jeg ikke kunne finne dem. Men et flott monument er det.

Vi tok lokalbuss fra Damaskusporten og til Betlehem også. Eller, fram til sjekkpunktet. Dette er palestinske busser, og de kjører ikke gjennom sjekkpunktene. Da vi gikk gjennom var det heldigvis ikke noe særlig kø, men vi måtte gå gjennom et par rimelig trange snurreporter. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er der på morgenen , når 3000 palestinere skal gjennom på vei til jobb.

Dag 2 :)

Dagene her er fylt av inntrykk, og det er vanskelig å velge noe spesifikt å skrive om. Samtidig blir det håpløst å skulle gi alle detaljer, så her er mine utvalgte øyeblikk.



Vi bestemte oss for å gjøre et forsøk på å besøke Holocaust museet, Yad Vashem i Vest- Jerusalem. Jeg har tidligere besøkt andre Holocaustmuseer, blant annet i USA og Tyskland, og var derfor veldig nyskjerrig på Israel sin presentasjon av historien. Vi ble gitt en time til disposisjon, så det var begrenset hvor mye informasjon du kunne absorbere. Det viste seg fort at man kunne hat god bruk for opptil flere timer, men vi fikk vel alle likevel sterke inntrykk på kort tid. Blant annet var kartet anno 1933 merket med "The State of Israel." Hmm. Het det ikke Palestina da? Details, details. Uansett, jeg satt veldig stor pris på at vi tok oss tid til å dra dit, selv om man måtte være kristisk til hvordan staten Israel bruker Holocausthistorien til å legitimere egne handlinger.



Videre tok vi drosje til Vest Jerusalem der vi møtte Karen, en jødisk jente fra Israel som jobber med dialogen mellom unge Palestinere og Israelere. Hun gjorde et godt inntrykk på oss alle, og fortalte engasjerende om sin "side" i saken, realtivt liberal. Kafeen vi satt på, Cafè Hillel, var blant mange av cafeene som ble bombet for et par år tilbake, så det var en veldig spesiell følelse å sitte der. Karen skildret veldig godt den frykten som Israelere lever med daglig, samtidig som hun så den Palestinske siden. Det var uvirkelig for oss nordmenn å skulle sette oss inn i situasjonen til Israelere i forhold til selvmordsbombere, men samtidig ble det hele veldig virkelig da hun fortalte at 8 mennesker ble drept i akkurat den kafeen vi satt i. Det var flere ting som skilte seg ut fra Øst Jerusalem, blant annet musikkvalget. Butikken ved side av spilte blant annet Coldplay med "Let's Talk." Jeg tror det kalles etterpåklokskap.... De spilte også Kings of Convenience :)



Dette var bare et lite utvalg av dagen, men nå er jeg sliten og vil sove. Håper alt står bra til hjemme.



Christina

(foto: Magnhild)

Gamlebyen

Dagen har vi brukt til å traske rundt i gamlebyen i Jerusalem. Dette er selvfølgelig den delen som er kjent, hvor alle de bibelskhistoriske stedene her og de hellige plassene for både jøder og muslimer.

Gamlebyen er delt opp i fire kvarterer: det muslimske, det kristne, det jødiske og det armenske. De forskjellig områdene glir helt inn i hverandre, forskjellen er bare hva som selges i bodene. I de små butikkene er det souvenirer det går i; smykker, sandaler, vesker, kunst og religiøse symboler. For min egen del hadde jeg ikke tenkt til å hande så mye, men jeg ser allerede at det kommer til å sprekke.

De trange, brolagte gatene snor seg i et nettverk på kryss og tvers, og jeg hadde lett gått meg vill hvis ikke Maria, reiselederen vår, guidet oss trygt rundt. Gjennom hele byen dufter det av røkelse og parfyme.

En merkelig opplevelse er det å gå i Jesu fotspor langs Via Delarosa, legge handa der han lente seg mot veggen og knele der han falt, da han bar korset mot Golgata. I Gravkirken besøkte vi plassen hvor Jesus ble korsfestet og gravlagt. Vi er enige om at dette kan være symbolske monumenter, men er uenige om det er greit eller ikke. Jesu liv har plutselig blitt mer turistifisert enn hellig, er en følelse flere enn jeg sitter igjen med. Men jeg synes det er fint fordet.

Agnete

Jerusalem

Da er vi her plutselig. I Jerusalem. Den hellige by, som alle vil ha en del av. Det er uvirkelig å være her. Å gå gjennom smale gater i gamlebyen, slå av en prat med en butikkselger, klatre opp i et klokketårn og se utover hele Jerusalem. Det har nesten ikke gått helt opp for meg at jeg nå ser byen med egne øyne og ikke har gullkuppelen foran meg på et glanset fotopapir.

Ved klagemuren var det en gruppe "hjemvendte" jøder fra Sør-Afrika som hadde en slags markering av å ha flyttet hit. En av de talte til resten, og det var spennende å høre på hennes begrunnelse for å komme til Israel, og hvordan hun følte det var her hun hørte hjemme. Samtidig er det vanskelig for meg å forstå hvordan Israel kan føre en politikk der alle jøder og folk med jødisk avstamning, kan komme hit uten egentlig noen som helst tilknytning til landet, mens palestinerne som har bodd her i flere generasjoner, ikke har rett til å vende tilbake.