I've got the golden ticket

Et norsk pass er det beste en kan ha med seg på reise rundt i verden. Det kan redde det ut av mange situasjoner. Hvis noe skummelt skulle skje, vil den norske ambassaden rykke ut og komme til unnsetning. Jeg er takknemlig for at Norge ikke har noen fiender, og føler meg trygg med det i lomma.

På vår reise nordover i dag, har vi måttet gjennom flere sperringer og check pointer. Jeg er som nordmann vant til å spasere der jeg vil uten at noen hindrer meg. I dag har vi fått oppleve hvordan det er å være nordmann i Palestina og vi har fått se hvordan det er å være Palestiner i et okkupert område.

Jeg satte meg på bussen tidlig om morgenen og sovnet. Etter en lite stund våkna jeg av at noen prikket meg på skuldra. Bøyd over meg stod en ung Israelsk gutt i soldatuniform og med maskingeværet over skuldra. Snakk om hyggelig måte å våkne opp på. Jeg måtte vise passet mitt, han gikk videre, og jeg sovna igjen.

Utenfor byen Nablus står det en fast check point som man ikke kommer utenom hvis man skal inn i byen. Her står mennene som skal på jobb i kø tilsammen 3-4 timer hver dag. De står i kø bak gitter i varmen. Vi er en gruppe på over 30 ungdom fra hele verden. Da vi skulle gjennom skjekken, fikk reiselederen vår ordna det slik at de åpna en egen kø gor oss. Han måtte krangle med soldatene for at palestinerne i gruppa vår skulle få gå i samme kø, men de fikk lov til slutt. Jeg synes det var veldig ekkelt å spasere rett forbi den lange køen som palestinerne stod i og rett ut på andre sida. Jeg var ikke forberedt på min egen reaksjon, og jeg følte meg råtten tvers igjennom.

Den siste ekle opplevelsen var på vei hjem til Beit Sahour. Ny check point. En av de palestinske guttene blei tatt med ut og bort fra bussen. Vi skjønte ikke hva som skjedde, men fikk forklart at han har et blått identifikasjonskort, som sier han ikke har lov til å reise inn i Vestbredden (dette id-kortet er for de palestinerne som bor i Jerusalem, på den ande siden av muren. Han blei borte lenge og vi fikk beskjed om at vi måtte reise fra han, og han måtte bli der til han ble hentet av foreldrene. Jeg var både forvirra og fortvila. Men tilslutt kom han på bussen. Da hadde han fått beskjed om at hvis han satte seg i en taxi og kjørte forbi, skulle soldatene ikke legge merke til han. Om dette var en israelsk soldat med samvittighet eller om han prøvde å virke snill fordi det var så mange internasjonale tilstede veit jeg ikke.

Agnete

Foto: Magnhild