Jerusalem

Inntrykkene fra Jerusalem er mange. Noe annet ville vært merkelig i denne byen som betyr så mye for så mange.

For det første er det gammelbyen. Bare dette lille landstykket sier mye om hvor separert Israel og de Palestinske områdene faktisk er. Vi kom inn gjennom Damaskusporten, og førsteinntrykket er dermed av det muslimske kvarteret. Dette er den mest levende delen av byen. Her finner man mat og krydder, klær og husholdningsartikler. Innimellom finnes en og annen suvernirbutikk, men dette er et sted for befolkningen mer enn til turistenes ære.

Mellom det kristne og det armenske kvarteret oppdaget ihvertfall ikke jeg noen forskjell. Denne delen er for turistene, det er suvernirer så langt øyet kan se. Ikke er det store forskjeller på hva som selges i de forskjellige bodene heller, men det kan lønne seg å sjekke prisen på flere steder. Vi opplevde at den samme veska ble priset til 150 og 400 shekel, med bare et par boder imellom. Men det lønner seg å prute, vi endte med å kjøpe begge to, til 150 shekel stykket.

Det er liten tvil om når man krysser grensa til det jødiske kvarteret. Om ikke flaggene som henger over alt er et hint, så er alle de ortodokse jødene som rusler i gatene et definitivt hint. Her kan man se deler av de gamle murene utgravd i gatebildet, og det er galerier overalt. Personlig syntes jeg dette var den minst interesante delen å rusle i, det er også der det er færrest folk.

Gravkirka er en opplevelse. Kirkas arkitektur er svært representativ for de konfliktene den forårsaket. Akkurat som ingen av kirkesamfunnene klarer å bli enige om hvem som skal ha ansvaret for hva (det er en muslimsk familie som er ansvarlig for å låse opp og igjen), så er nesten alle kirkearkitektoniske stiler fra 300-tallet og til idag representert.

Historien om Jesus som vasker disiplenes føtter har definitivt fått en ny dimensjon etter å ha vandret oppover Oljeberget. Nederst ligger Getsemane. Oliventrærne her er blant verdens eldste, faktisk så gamle at de har vært vitne til at Jesus og disiplene vandret imellom dem. Turen opp til toppen var anstrengende, for vi er ikke akkurat vant til varmen. Men Fadervårkirken og utsiktspunktet på toppen gjorde det vel verdt turen. Turen tilbake til gammelbyen i lokalbuss var også en opplevelse, særlig ryggelyden som hadde hengt seg opp.

Ikke dra på Holocaustmuseet uten guide. Det er fyllt med sitater, men dersom det finnes noen forklarende tekster var de så godt gjemt at jeg ikke kunne finne dem. Men et flott monument er det.

Vi tok lokalbuss fra Damaskusporten og til Betlehem også. Eller, fram til sjekkpunktet. Dette er palestinske busser, og de kjører ikke gjennom sjekkpunktene. Da vi gikk gjennom var det heldigvis ikke noe særlig kø, men vi måtte gå gjennom et par rimelig trange snurreporter. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er der på morgenen , når 3000 palestinere skal gjennom på vei til jobb.